Halvveis gjennom 2024... Som jeg skrev i forrige innlegg, har det vært tid for årets første langdistanse. Ironman Klagenfurt, som går utenfor Klagenfurt i det sørlige Østerrike. Som de fleste deler av Østerrike, var denne delen også skikkelig kupert. Ikke superlange klatringer, men veldig bratte. Har ikke kjørt altfor mye i denne typen terreng tidligere, men er mer vant til enten flatt som i Sverige eller lange klatringer og tekniske nedkjøringer som i Sør-Europa. Så jeg slet faktisk litt med å kjøre på denne banen til tross for relativt fine tall når man måler i kraft ut i pedalene.

Hvordan gikk det da? Vel, ikke superfornøyd... En svømming som fortsatt er litt ustabil, hvor jeg kom opp med tredje gruppen med relativt mye margin til den fremre gruppen. Så en skikkelig hard sykling hvor jeg havnet litt i et vakuum uten egentlig å ligge i noen gruppe under nesten hele syklingen. Så det ble å dra meg selv, og som jeg skrev ovenfor, til tross for relativt bra tall, var syklingen min ikke så rask som den hadde trengt å være. Til slutt, ut på løpet. Helt ok ben, og målet er å kunne holde en fart på 3:45-3:50 min/km gjennom hele maratonet. Rundt 20-25 km ville dessverre ikke bena holde det tempoet, så jeg måtte nøye meg med et gjennomsnittstempo på 4:02 min/km og endte til slutt på plassering 19 av 44. Ikke hva jeg hadde håpet på, men fikk likevel med meg en del lærdommer som jeg håper å kunne ta med meg til kommende konkurranser denne sesongen.

Som vanlig er slitaget etter å ha gjennomført en Ironman betydelig, og tester som jeg gjorde cirka 12 dager etter konkurransen viste fortsatt at kroppen min ikke har kommet seg. Det blir nok litt balansegang for å finne tilbake til en fungerende kropp igjen. Men, den som venter på noe godt!